For tre uker siden , altså den tyvende november følte min kone Camilla at noe var galt. Vi ringte jordmor klokken syv om morgenen og forklarte at hun hadde en del ubeskrivelige smerter i korsryggen og rundt magen. Vi ble derfor enige om at vi skulle komme og fått sjekket dette opp hos Kvinne og barn sentret. Til å begynne med så det ut som det kun var litt kynnere, men ettersom tiden gikk ble vi jo klar over at guttene var på vei.
Inntil da hadde jeg egentlig prøvd å være sterk, men når jeg plutselig så hvordan vannet gikk hos Camilla kunne jeg ikke annet enn å banne høyt og tårene kom trillende. Noen kjappe telefoner og to tre Facebook oppdateringer senere ( enkleste måten å informere vår familie på her i Norge og Spania) var jeg litt mer mentalt forberedt mens jeg gjorde meg klar for å bli med på fødselen.
I mellomtiden ble det klart at begge tvillingene satt i seteleie og at det måtte foretas et haste keisersnitt , det ble derfor satt igang med de nødvendige forberedelsene til fødselen og føden ble gjort klar til å ta imot oss.
Jeg satt så i det som føltes som en evighet og ventet på å få komme inn på operasjonssalen og rundt klokken kvart på fire kun jeg komme inn. Legene jobbet svært effektivtg (team på 20) Isak Alexander kom til verden omtrent klokken 16:00 og Magnus Andre to minutter etterpå. Det var helt utrolig å høre barna skrike for første gang noe som vi trolig kunne takke lungemodnings sprøytene kona hadde fått to uker i forveien for sikkerhets skyld.
Igjen så kan vi nok takke dyktige leger og sykepleiere for at det har gått så bra, ikke for å skryte men vi er nok svært heldige for at vi bor i Trondheim og har tilgang på Sant Olavs sykehus.
